Ulf Nilsen

Ulf Nilsen er en av Norges mest berømte kunstnere som Ulf Nilsenhar stilt på en rekke av våre tunge institusjoner: I 2004 fylte han de to store prismasalene på Henie-Onstad Kunstsenter med strålende kritikker. Han har også blant annet stilt ut på galleri Haaken og Kunstnerforbundet på 1990-tallet. Et år overrasket han med blomstermotiver på Baroniet Rosendal. Et annet år ble han sett av over 100 000 mennesker på Blaafarveværket, og i september 2009 hadde han nok en separatutstilling på Stenersenmuseet. Han er bosatt på Nesøya.

Se Ulf Nilsens fullstendige CV her

Ulf Nilsen en anerkjente billedkunstner. Nasjonalmuseet for Kunst eier ni av hans malerier, Astrup Fearnley Museet fm, og han er også kjøpt inn blant annet av Det Kongelige Slott, New York Public Library og Rogaland Kunstmueum. Mange har hevdet at Ulf startet som kunstner for å finne nye måter å kommunisere på, eller det Ulf kaller passasjer inn til andre mennesker. Hans barndom var preget av taushet fordi han stammet så voldsomt. Han har selv skrevet at det var umulig å bli fortrolig med noen og få venner. Ingen hadde tålmodighet, og hans frustrasjon vokste med behovet for å utrykke seg. Helst forble han taus.

I 1970-årene foretok Ulf flere reiser til England, New York og Italia. I 1978 fikk han med fem arbeider på Høstutstillingen og mottok Morgenbladets pris. Debututstillingen var på galleri Haaken i 1980. Som i dag var også den unge Ulf opptatt av mangel på sammenheng i motivene sine det tilfeldige og det planlagte side om side, en oppsplittet, fragmentert virkelighet. Siden debuten har han ikke ønsket at bildet “skal gå opp”. Bildene er både et ytre fysisk rom og et indre psykisk rom.

I 1983 stilte Ulf ut på festspillene med gruppe Zink. Deretter gikk det flere år før neste store utstilling i galleri Haaken i 1988. Allerede på denne tiden var det vanskelig å skille fiksjon og drøm i bildene.På separatutstillingen i 1990 på Haaken kom klokkeformen til Ulf inn for første gang, sammen med vannmotivene. Han hadde bodd en tid i Firenze, der han ble vekket av klokkene fra San Marco klosteret hver morgen. Med årene bleknet minnene. De ble stille, akkurat som klokkene i kunsten hans. Klokkene ble også et viktig motiv på Roma-utstillingen det samme året, med strålende kritikker i byens aviser.

.